Romeo & Juliet.

På min kjære skole idag, hadde vi om Romeo og Juliet, av W.Shakespeare.
Antakeligvis verdens aller mest kjente kjærlighetserklæring.
Alt virket så lett den gang, etter den gang, men før oss.
Nå er en kjærlighetserklæring en melding fra kisen til chicksa.
"Kanke vi være sammen a'?" Dette er tydeligvis det mest romantiske en kommer i nærheten av.
Noen venner av meg, er de (jeg vet om i hvertfall) som er romantiske i ung alder.
Jenta fikk en stjerne av gutten, pga at de hadde vært sammen i x-antall år.
Dette er ting som ikke skjer lengre, greit en stjerne er litt stort, men enkle ting sånn som å spare på ordene vi bruker. Velger dem med omhu, og ikke slenger ut store ord som "jeg elsker deg" til en gutt/jente en har vært sammen med i tre dager.
"Jeg elsker deg, du er alt for meg! Jeg er så utrolig heldig, for at jeg har deg!! Håper vi vil være sammen for alltid!" Dette er setninger jeg ser daglig, på f.eks nettstedet "Nettby", hvor en kan skrive om sine venner, familie, eller kjæreste(r).
Jeg blir rett og slett irritert av å se disse store ordene bli brukt opp av så simple forhold, som varer i maks 1 uke. Burde det ikke være noe sånt som "det er stygt å banne", "det er ikke pent å bruke opp ordet 'elske' for fort!"
Selv har jeg aldri elsket noen, høyere enn mine foreldre, familie, og mine aller beste venner. Det syns jeg selv, er helt ok, å si at du elsker de, eller at du er kjempe glad i dem. Men "jeg elsker deg" i den sammenheng at du gir hjertet ditt til noen, er for stort.
Men likevel, er skuespillet "Romeo & Juliet" så kjent, mange hundre år etter det ble skrevet, fordi vi kjenner oss igjen i innholdet i skuespillet. Men gjør vi nå virkelig det? "'Jeg elsker deg' - La oss gifte oss! - Vi må skilles."
Karakterene til Shakespeare døde for hverandre, gjennomsnittet klarer ikke være sammen til døden skiller dem, men krangel. Velkommen til kjærlighetens presens!